Når "anonym" har en arbeidsgiver

(Screenshot tatt fra www.vg.no)

VG Nett har nylig endret sine regler for å kunne legge inn kommentarer til saker de publiserer. De tillater ikke lengre anononyme innlegg, og forsvarer dette valget gjennom plakaten som vist over. En god kollega av meg, som ønsker å forbli anonym, stilte meg et spørsmål i dag som ga meg grunnlag for å kommentere denne endringen hos VG. Det gjelder nok også en rekke andre medier, så bloggposten er ment å være generell i så måte.

Først av alt vil jeg påstå at jeg har brukt Internett såpass lenge at jeg for lengst har sluttet å tro at jeg kan være anonym på Internett. Graden av anonymitet kan alltids diskuteres, men dersom noen vil spore meg og mine aktiviteter, så lar det seg gjøre i de fleste tilfeller.

Spørsmålet jeg fikk fra min kollega var hvorvidt bedrifter flest hadde noen policy eller prinsipiell holdning til at ansatte, på jobb eller på egen fritid kommenterer saker hos VG gjennom bruk av sin Facebook profil. Den initielle tanken er jo selvfølgelig at i vårt frie og demokratiske Norge så skal ikke arbeidsgiver legge seg opp i dine private meninger eller ytringer. Ei heller skal arbeidsgiver nekte deg å gjøre dette selv i arbeidstiden, så lenge du gjør jobben din.

Min kollega kom ikke bare med sitt spørsmål, men også med et skjermbilde fra VGs nettsider. Jeg vil ikke bruke enkeltstående eksempler her, så bildet vil jeg ikke gjengi her. Hele poenget fra min kollega var at en rekke kommentarer inneholder navn og profilbilde fra Facebook, samt arbeidsgivers navn. Slike kommentarer finnes på mange saker, fra musikkanmeldelser til alvorlige straffesaker.

Nå er ikke farlige eller ulovlige ytringer på Internett noen ny oppdagelse. Har man levd noen år i vårt digitale samfunn så vet man også at ankomsten av SMS her til lands gjorde sitt til statistikken hos politiet for sjikane og trusselsaker.

Den interessante konsekvensen av VGs endring er at arbeidsgiverne blir synlige. Veldig synlige faktisk. Et kjapt søk via Google mot VG avslører mange sinte mennesker med harde utsagn, ferdig innlagt med arbeidsgivers navn klistret på. Tidsstemplingen sier sitt i forhold til hvor innlegget ble skrevet også - etter all sannsynlighet i arbeidstiden.

Nå er det ikke slik at arbeidsgivere skal stilles til ansvar for hva deres ansatte skriver på Internett. Overhodet ikke. Problemet er bare at det er det som skjer. Mer enn en gang har jeg opplevd tilfeller hvor arbeidsgivere blir kontaktet, med spørsmål om de er klar over hva ansatt X hos dem faktisk skriver. Akkurat den typen henvendelser kommer som oftest overraskende på arbeidsgiver, og kan medføre både unødvendig og overilte reaksjoner. Jeg mener at NSR nylig uttalte at de bare venter på den første oppsigelsessaken som skyldes en ansatts uvettige bruk av sosiale kanaler.

Jeg antar jo her at langt de fleste av oss har oppgitt hvor de jobber, og gjerne også hvor de har jobbet tidligere:

Når det gjelder VG, så er jeg rimelig sikker på at deres endring vekk fra anonyme kommentarer skyldes et svært enkelt fakta: økonomi. Mengden irrelevante kommentarer på Internett er overveldende. Legger man til hatefulle, rasistiske og alle andre typer truende kommentarer, så blir det enda verre. Ved å tillate anonyme kommentarer blir det et enormt arbeid å moderere dem - redaktørene må jo ta et visst ansvar for hva som publiseres på deres nettsider.

Ved å koble kommentarer mot brukerprofiler på Facebook får man frem navn, profilbilde og f.eks. arbeidsgiver tilknyttet kommentarene som legges inn. Uten tvil en bevisst handling fra VG for å nyttiggjøre seg Internettets iboende evne til å regulere seg selv - og jeg vil tro at VG håper på at dette vil redusere deres behov for å moderere innlegg. Mange vil nok holde litt tilbake på de aller verste ytringene når man tvinges til å stå frem i lyset med navn og annen informasjon om seg selv.

Til alle arbeidsgivere som har en policy rundt sosiale medier - jeg tror kampen er tapt. Dine ansatte vil ytre seg i åpne rom, og det de sier vil bli koblet mot deg og din virksomhet. Det er lite til ingenting du kan gjøre for å stanse det. Da blir mitt avsluttende spørsmål: hva gjør vi nå?